Tvangssmilets visdomsord



Kunsthistorielæreren vår gikk bare under økenavnet "tvangssmilet" men nøt i kraft av sin kompetente holdning allikevel en respekt som var får av de andre lærerne forunt. Hun var en elegant kvinne i sorte enkle klær med en hvit og velfrisert bob. Klassen behandlet hun som piker på en kostskole, noe som falt i overraskende god jord hos oss som ble gymnasiaster i år 2001. Hun arrangerte dessuten en underlig fredagssamling der det hver uke var en i klassens tur til å vise frem noe den gjerne ville dele med de andre. Dette kunne være hva som helst, og hun sensurerte det aldri.

 En gang vi var på kunsthallen fikk hun klassen til å stoppe opp ved en av Mathias Faldbakkens installasjoner. Gjennom tekst på en skjerm fortalte den en historie om "Rocco" som startet en byttering for stjålne varer. Gjennom å rekruttere til aksjonen på internett vokste den seg større, til slutt kollapset den det kapitalistiske system. I vår neste kunsthistorietime var det min tur å vise noe for klassen. Jeg var nyfrelst Smiths-fan og hadde med Shoplifters of the World som jeg mente måtte ha inspirert Faldbakken på en eller annen måte, og at jeg gjennom verk endelig hadde forstått sangen. Da sangen var ferdig reiste tvangssmilet seg behersket, deretter holdt hun en liten tale over viktigheten av å ikke la popstjerner tenke for deg. "Dere må være kritiske" sa hun og så bekymret i min retning.

 Denne anekdoten beveger seg inn på mange interessante spørsmål om hva det vil si å være en kompetent mottaker i populærkulturen. Vi kan begynne med den stakkars Faldbakkens verk, en revolusjonær fortelling trygt forvart i borgerskapets aller helligste. Dette sier mye om den "farlige" kunsten; stengt inne i montre som i et fengsel. Det å komme på musé og det å være på utstilling er jo ment til å være to helt ulike størrelser, for farlige ting blir, som vi vet, helt harmløse når de havner på museet. Det å gå på utstilling har i midlertidig for lengst blitt en antikvitet som skal provosere men ikke gjør det. All utdanning i verden er ikke nok, har man et sementert sinn, kan man stå der, med den asymmetriske frisyren sin og betrakte helt uten kontemplasjon. Dette var en digresjonsom sier mer om min klassekrigsfetisj enn om det å høre på the Smiths (selv om klasse selvsagt er viktig for Morrissey, slik det er for alle briter). Det som er mer relevant for denne teksten er at jeg, i mitt ungdommelige overmot, også tolket teksten helt feil. (Selv om jeg vil tørre å påstå at jeg var nærmere enn tvangssmilet som jo oppsøkte det revolusjonere på samme måte som en ateist går i kirken på julaften.) Jeg var nå uansett årevis unna å forstå min hersker og mester Morrisseys mening. Heldigvis begynte jeg ikke å stjele i butikker bare fordi en mann med svaiende hofter befalte det, slik kunsthistorelæreren kanskje fryktet. Hun tenkte nok på unge Werthers lidelser, Columbine og andre eksemepler på at det blant tenåringer er lemenår hver år, at ungdommen uten unntak er villig til å slenge skrotten over skrenten bare noen er så elskverdig å be dem om det. Jeg stjal ikke i butikker, men Mozz fyrte allikevel oppunder tendenser som lå i meg fra før, tendenser mot anarkisme og sivilulydighet. Da jeg endelig fikk has på den ålesleipe sannheten var det med god hjelp av internett der noen hadde vært så vennlig å skrive den ned til meg. For "shop lifter" er vist "riming slang" over utrykket "shirt lifter" som betyr homofil, og sangen er vistnok en kritikk av et stykke anti-homofil lovgiving som var viktigere på 80-tallet enn den er i dag. Den ørlille justeringen jeg tok i forhold til mitt syn på det å naske var altså helt overflødig da jeg selvsagt allerede levde et liv fritt for homofobier, og derfor må jeg la tvangssmilet få rett i at det ikke er en god ide å la popstjerner tenke for deg, særlig med tanke på at man risikerer å misforstå dem.

  Siden har livet mitt vært strødd at liknende mistolkninger, ofte fra dedikerte Smiths fans. Sangene er ofte flertydige og mettet med referanser man skal være velbevandret for å oppfatte. Dessuten inneholder mange av dem fraser som tilhører dagliglivet, de som hører disse blir gjerne fristet til å tolke sangen ut i fra i sine egne følelser, og egen følelser er dessverre sjeldent veien til dypere erkjennelser.

 Morrissey er også blitt kjæresten til svært mange, slik nonner gifter seg med jesus. Et paradoks er det at mange av mennene i Sgt. Mozzas kloster samtidig nekter å ta innover seg at Morrissey er homofil, (uten at jeg mener at man skal tolke alt forfatterbiografisk). Mangler man avstanden mellom tekstene og eget liv blir imidlertid det å innse at man egentlig ikke er identisk med forfatteren for tungt til å bære. Å være kjæresten til Morrissey er med andre ord som å være sammen med seg selv, og sine egne utilstrekkeligheter. Denne tilværelsen er like ukomplisert som den er usunn. The Smiths ga oss sanger om ungdommelig feighet, en feighet vi siden er ment å vokse fra når det kommer til kjærligheten. Jeg lar tvangssmilet få rett enda en gang når jeg nå skriver; ikke la popstjerner tenke for deg, spesielt ikke de som enda ikke har rukket å tenke tankene sine helt ut.

Om jeg skal kritisere den gjengse Smiths-fans tolkninger må det være nettopp dette. Den klamme kjærlighetssyke Morrissey-stanen som tror at tekstene taler til dem alene, når sannheten er at det som treffer deg i hjertet er det allmennmenneskelige. Smiths-fans er dessverre ikke unikt skulpturerte (/torturerte) snøflak, men heller en ganske gjennomsnittlig gjeng med selvhatere. Når de sitter i skyggen på fryktede solskinnsdager og fantaserer om selvmordspakt med en de aldri turte å snakke med, er de på sitt aller verste. Akkurat her begynner jeg å bekymre meg forresten, for når jeg mener å vite at dette gjelder såpass mange andre, gjelder det ikke da også meg selv? Er ikke jeg også slik, en som bare tror jeg er et snøflak, når jeg i virkeligheten kun er et lemen? En gemen gnom som ikke unner andre mennesker fødselsdags gratulasjoner? En sofavelger i virkeligheten, som foretrekker meg selv over andre? Som alle andre? Jeg tåler bare så vidt at svaret på disse spørsmålene er ja. Så jeg går for å trøste meg med førstepressingen min av Hat Full of Hollow.

 

Blod Blod Brille

uæ innlevering

Oppdaget plutselig at Explorer ikke klarer å vise frem bloggen min. Så kjære sensor, bruk Firefox isteden (selv om ildreven har vært litt krasjete i det siste).

Det er forhåpentligvis bare en midlertidig feil, for det kan ikke være sånn at alle på blogg.no bruker Firefox. Jeg frykter imidlertid at det er det som er problemet, at ingen andre bruker Firefox på dette nettstedet. Er uansett ikke så mye å få gjort med det nå? dessverre.

Jeg får heller ikke levert med skjermbilder til mappeinnleveringen og håper det ikke er jeg som har vært håpløs, og at alle har levert rene tekstdokumenter.

strategier på twitter

Jeg har laget en twitter til et oppdiktet radioprogram som tar for seg horrorsjangeren i mange former. Det heter Radio Kabinett som alle ser er et ordspill, men også en referanse til den fantastiske stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari. Jeg er blitt ganske ambivalent til hele prosjektet og litt om det kan du lese her:

Å tenke ut hva mitt fiktive radioprogram skulle handle om var lett og gøy. Å finne på tweets om det redaksjonelle innholdet likeså. Jeg fikk imidlertid en litt guffen følelse i magen da jeg skulle begynne å faktisk promotere sakene. For hvordan kan man kreve oppmerksomhet for noe som ikke finnes? Jeg følte meg som en svindler. Dessuten begynte jeg tidlig å tvile på at twitter var den beste måten å promotere programmet.

For et ekte radioprogram ville jeg nemlig gjort følgende: Jeg hadde twitret om programmene noen dager før de gikk på luften, så hadde jeg sendt ut en tweet igjen rett før programmet startet. Den siste hadde jeg sendt til twittersidene til radiokanalen programmene gikk på, sånn at både de som fulgte meg og de som fulgte kanalen hadde sett det. Dette er absolutt en fordel for personer som ønsker oppmerksomhet i realtime, og er noe som f.eks tv og radio kan benytte seg av. Personlig går jeg ofte glipp av sendinger jeg gleder meg til og hadde likt å bli minnet på dem. Jeg hadde kommunisert med andre mediekanaler sine twittersider, f.eks tv-kanaler, kinoer, bibliotek og filmklubber da disse formidler mye av det som radio kabinett har som interessefelt.

Twitter ville vært et supplement til en hjemmeside (eller blogg) der man kan skrive mer utførlige omtaler av programmene. Selv om det ville vært mest ønskelig å bygge en hjemmeside som var knyttet til radiokanalen, hadde jeg likt om denne delte utformingen til en blogg eller nettavis. En alternativ (og kanskje også litt utdatert) måte å kommunisere med sine lyttere på ville være å opprette et forum på hjemmesiden, men forum krever mye tid og krefter å administrere. Kommentarfelt er en mer dirkekte måte å kommunisere med sine lyttere på. Å engasjere seg i et forum krever også et annet nivå av dedikasjon enn det å bare legge igjen en kommentar, og jeg ville åpnet for at flest mulig kom med innspill.

Jeg hadde imidlertid ikke valgt å legge hovedfokuset på twitter for å kommunisere i realtime med eventuelle lyttere. Jeg kunne nemmelig brukt Facebook på akkurat samme måte som jeg bruker twitter og sendt ut den samme informasjonen som statusoppdateringer. Det er et faktum at facebook er det foretrukne sosialemediet i Norge og ergo ville nådd flere potesnielle lyttere. På Facebook ville jeg begrenset meg med oppdateringene. Blir det for mye er det lett for at folk ikke vil følge med på deg lenger. På twitter eller i blogg er det fint å oppdatere ofte, på facebook finner folk kanskje frem hide-knappen.

Jeg tror det kan være en feil å invitere for mange personer til å følge deg i sosialemedier. Ingen liker å bli spamet, og ingen liker en spamer. Det flotte med internett er ikke nødvendigvis at du kan oppsøke kunder, (eller i dette tilfelle lyttere). De kan jo også finne deg, og driver du med noe smalt som f.eks et radioprogram om horrorsjangeren er det kanskje bedre å bli funnet enn å finne. Alle vil ha størst mulig målgruppe, men for mange gjelder det også å se eget produkts begrensninger.

Selve promoteringen av dette nye radprogrammet hadde jeg nok i hovedsak prøvd å ta gjennom tradisjonelle mediekanaler. Særlig avis kunne vært aktuelt, eller et annet radioprogram. Noen blogger og bloggere hadde jeg også kontaktet for å få oppmerksomhet, med da måtte det vært en blogg det var naturlig for å fortelle om et nytt radioprogram om skrekk-film og litteratur, og de vokser jo ikke på akkurat trær (men kanskje denne: http://www.upop.no/).

Mye av dette hadde selvsagt vært helt umulig å gjennomføre i akkurat dette prosjektet, med noe av det kunne gjort. Når jeg altså lot være sier det kanskje noe om at sosialemedier faktisk er noe "ekte". Man er ikke usynlig i sosialemedier, og jeg personlig ble dårlig av tanken på at noen jeg kjenner eller samarbeider med ellers i livet skulle finne mitt oppdiktede radio program og tenke at jeg var rar. Kanskje har jeg oppdaget en form for sosialemediaangst?

blogg.no II

Men jeg er jo ikke teknofob! Snarere tvert imot, som Eddy Izzard lider også jeg av techno joy. Det med den utstrakte bloggingen har jo selvsagt mange positive sider.

Blogg.no f. eks er en side med ganske vanskelig HTML, en enkel copy/paste kan gjør ofte at siden generer uendelig med underlige sekvenser som fører til at siden blir uleselig. Da må man selv inn å fikse i koden, og selv om mange sikkert aldri prøver seg på å skrive egne koder er det nok mange som lærer mye om softweare av å ha blogg.

Dessuten blir de gode webdesignere, og flinke fotografer. Jeg blir ofte imponert av hvor god estetisksans mange  unge bloggere legger for dagen. Her er bare noen eksempler på tilfeldige unge jenter med fin layout på sine bloggsider:

http://suziepus.blogg.no/

http://paaslanking.blogg.no/

http://cutewow.blogg.no/

Så det er ikke bare dumt, bare litt dumt at noe som har så mange muligheter allikevel blir så homogent. Jeg har selv vært fjortiz-blogger og har lært mye av det. Jeg blogget om kjærlighetssorg, fest og musikk, (og gjør det fremdeles).

Bare fordi ungpikeblogger er tilgjengelig for oss betyr ikke at de egentlig er offentlige.

Det er ikke alle som skal kunne lete seg frem til mine fem år gamle fyllebilder eller kjærlighetssorg.

blogg.no

Da jeg valgte å lage blogg akkurat her på blogg.no var det  på impuls. Jeg leser ikke de store norske bloggene, som jo i hovedsak alle sammen hører til her, de med det nedsettende og ofte brukte økenavnet Rosabloggere. Mange av vennene mine leser dem dog, og alltid på dønn ironi. Nå betyr det ikke noe for mest lest statusen til de unge jentene som har mange følgere (som det heter på godt norsk) at en hvis andel, (og sannsynligvis en ganske stor andel) bare leser bloggen deres for å gjøre narr av dem. Det er en hel underlig ung voksen verden der ute som linker og styrer, ler og anbefaler håpløse beretninger fra så vidt levd fjortiz-liv.

Det etablerte media har stort sett bare forakt til overs for de store bloggerne, og referer nesten alltid til dem når de har oppdaget en spesielt dumt, farlig eller generelt oppsiktsvekkende ungdomsfenomen.

Det er fascinerende hvor problemfritt disse jentene og kvinnene ukritisk hykler seg fra innlegg til innlegg. Fotballfruen (Caroline, 23) tok forleden et halvhjertet oppgjør mot skjønnhetens tyranni, som hun jo har gjort til sitt levebrød. (Fotballfruen:Kultursjokk)

For er det egentlig det bra med usunne skjønnhetsidealer? Svaret hun kommer frem til er rimeligvis nei, med forbehold om at man kanskje ikke kan hjelpe for å prøve å leve opp til dem. Dette kaller hun tankesprell, men kvalifiserer det til å kalles tanke når det man kommer frem til er at skjønnheten kommer mest innenfra? Hun behandler fremmede kulturers ritualer og idealer på en måte der du får inntrykk av at hun har lest Edward Said, og følt for å ta et oppgjør med han. For dette er Orientalisme, basert på litt Åsne Seiersdal og litt Jessica Simpson.

Så er det videre til andre ting i hverdagen som f.eks dette magiske innlegget; Fotballfruen:Hundebursdagskake. (Som tittelen indikerer er dette en oppskrift på hundebursdagskake.)

Det er som om likestilling aldri har fantes, og materialismen som vi pleide å være enige om at vi ikke likte, syns å være det eneste som opptar unge jenter for tiden. Og det øvrige samfunnet oppfordrer dem til det. Norges største tabloidavis lager en miniserie om trenden, og legger den ut på sin nettavis. OsloGirls er en klassiker allerede. Som vanlig når bloggerne er med i mainstream media må de fremstå som en blanding mellom ideal og missfoster.

Publikummet til de største bloggene er hovedsakelig tenåringsjenter, de er den samme aldersgruppen som tideligere har kjøpt New kids on the Block og Spicegirls, og nå har de fått noen nye konstruerte forbilder å forholde seg til. Det ligger til og med et lite håp om at man selv kan bli den som havner på toppen av blogg.nos toppleste-liste.

Dette tomme løftet om mulighet til egen bloggberømmelse burde snarer anses som en tom trussel. Natt & Dag er som alltid påtatt provoserende når de forrige måneden putter lille 14 år gamle Voe på sin forside. De har ikke klart å dy seg fra å presentere henne enn som et sexobjekt, enda vi alle vet at det ikke er riktig å gjøre dette med personer under den seksuelle lavalder. Under overskriften Voelita kan du lese alt du trenger å vite om en 14 år gammel jentes liv, helt gratis og uten blygsel i de store Norske byers offentlighet.

Så fint at tyggissen de gav henne minnet om noe annet på det bildet der boblen sprakk, det var sikkert alle i redaksjonen veldig fornøyd med.


(bildene er screanshots fra nattogdag.no)


Jeg syns virkelig at noen burde stoppe dem. Foreldrene deres burde si at de ønsket mer fram dem en at de stilte opp i popularitetskonkurranser, folk på over 20 burde innse at det er skummelt når de tråler bloggosferen på jakt etter dumme fjortizer, og store avsier som VG burde holde seg for god til å produsere redaksjonelt materiale om tenåringers dagbøker.

Ungpikebloggerne har ingenting i mot å videreformidle stereotypier om seg selv, de er så unge og uerfarne at de faktisk tror stereotypen stemmer, og at de virkelig bare har kapasitet til å bry seg om sin egen navle.

blogg! what is it good for (f.eks)

En jeg kjenner har begynt på fotoskole i kongens by. Hun har i den forbindelse laget blogg av sitt nyeste prosjekt, og det slo meg at akkurat det er en brilliant ide. For ti år siden hadde hun sikkert fremkalt alle bildene sine, og så valgt de hun ville bruke. Ytterst få hadde fått sett dem, og særlig ikke de menneskene hun hadde forlatt i sin hjemby. Bloggen gjør hele prosjektet lett tilgjengelig for medstudenter, venner og sensorer samtidig som hun får dokumentert arbeidsprosessen. Ikke bare sparer hun penger på dyre materialer, men skåner også miljøet for de lumske miljøgifter som før var en natulig del av fotografers virke.

Dessuten er den dødsfin da. Sjekk den ut: PinkArmy

Jeg tenker litt på dette med markedsføring

Adbusting eller Subvertising er jo en 90-tallsgreie, men nå som alle vi rike og oppdaterte har internett så trenger det nesten ikke være inn, det skjer bare av seg selv. Et godt eksempel er siden http://mydavidcameron.com som har samlet hundrevis av spoofs på Toryenes ulike kampanjer fra årets valg. Trenden gikk som regel ut på å gjøre narr av noen reklameplakater som alle begynte med ordene "I've never voted Tory before" og det kan jo være mange grunner til det, som Toryenes politiske motstandere straks forsto. Originalt så kampangen f.eks slik ut:

 

 

Det sier ganske mye at det faktisk er litt vanskeligere å finne bildeeksempler fra den originale posteren enn fra de mange hundre ulike manipulasjonene av den. Da jeg først fant en var det her http://www.newstatesman.com, i en artikkel om den utstrakte manipuleringen.

 

Personlig ler jeg godt av disse to:

 

 

                                                                                                      (begge bildene fra mydavidcamron.com)

 

Dette er selvsagt noe som engasjerer mange, mange flere enn de som kunne funnet på å adbuste Coca Cola eller Ipoder. Et politisk parti ville sannsynligvis ikke åpnet for at offentligheten kunne hjelpe til å forme deres kampanjer. De vet at de da vil stille seg litt for lagelig til for sine motstandere. Kommersielle aktører som markedsfører seg i sosiale medier løper alltid en risk for å bli angrepet eller hengt ut, så kanskje de burde la vær? Eller er det ikke så viktig? Er all PR god PR?

Bloggeren Matt Hames skriver f.eks at det å markedsføre seg gjennom sosiale medier er avhengig av at du samtidig bruker andre kanaler fordi en kommersiell aktør ikke bare kan basere seg på såkalt word of mouth (ettersom word of mouth alltid vil være basert på produktet). Det gjelder altså å ha et godt produkt om du vil bruke sosiale medier. Eller ikke hvis du er en lokal aktør. Tilstedeværelse på nett vil da som regel lønne seg ettersom det gjør deg lettere tilgjengelig (http://sharemarketing.wordpress.com)

Men mange er selvsagt helt uenig, og vi har enda til gode å se eksempler på at noen tape store markedsandeler etter mislykkede interaktive kampanjer.

 

Torryene f.eks, de vant jo valget de.

Falt av bloggen

Forrige uke skrev jeg et langt innlegg om Voe igjen. Begynte å føle meg litt som stalker, og bestemte meg for å ikke publisere det. I alle fall ikke slik det ble, for det var både hatsk og uoptimistisk.

 

Da kan det jo være en ide å skrive om noe litt mindre betent som f.eks  

http://twitter.com/radiokabinett. Det er nemmelig adressen til twitteren jeg også har laget i dette faget. Valgte twitter nettopp fordi jeg ikke hadde kjennskap til det fra før, og man gjør jo dette for å lære, ikke? En strek i regningen ble at faktisk ikke kjenner noen som bruker twitter, og da lurer jeg på om det er noen andre der ute som har laget twitter for å fremme sin fiktive/ikke fiktive bedrift/organisasjon?

 

I så fall hadde det vært hyggelig om de ville twittre litt med meg, følge meg etc?

For det byr meg litt imot å plage det generelle twitterpublikummet med oppdateringer fra et radioprogram som jo (dessverre) ikke finnes.

 

bare sånn forresten

Bildene i bloggen der det ikke er angitt noe annet er mine egne. Bildet til PST posten er f.eks tatt i forbindelse med et fotoraid som innledet DIKULT102 dette semesteret.

som man roper i skogen...


Å bruke sosiale medier i markedsføring kan få uventede konsekvenser. Her er det skøyeren Ed som tuller litt med Dr. Pepper. Bildet er hentet fra siden lamebook.com. (http://www.lamebook.com/wp-content/uploads/2010/09/weekstart3.png)
Les mer i arkivet » Januar 2011 » Oktober 2010 » September 2010
dilettantene

dilettantene

25, Bergen

Denne bloggen er opprettet i forbindelse med dikult110, et studieemne på UiB som tar for seg sosiale medier.
(http://dikult110.b.uib.no)

Den skrives av Karina, som har blogget en del før, men da bare for og med venner. Innholdet blir sikkert litt kritisk, litt humoristisk og litt optimistisk.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits