Tvangssmilets visdomsord



Kunsthistorielreren vr gikk bare under kenavnet "tvangssmilet" men nt i kraft av sin kompetente holdning allikevel en respekt som var fr av de andre lrerne forunt. Hun var en elegant kvinne i sorte enkle klr med en hvit og velfrisert bob. Klassen behandlet hun som piker p en kostskole, noe som falt i overraskende god jord hos oss som ble gymnasiaster i r 2001. Hun arrangerte dessuten en underlig fredagssamling der det hver uke var en i klassens tur til vise frem noe den gjerne ville dele med de andre. Dette kunne vre hva som helst, og hun sensurerte det aldri.

En gang vi var p kunsthallen fikk hun klassen til stoppe opp ved en av Mathias Faldbakkens installasjoner. Gjennom tekst p en skjerm fortalte den en historie om "Rocco" som startet en byttering for stjlne varer. Gjennom rekruttere til aksjonen p internett vokste den seg strre, til slutt kollapset den det kapitalistiske system. I vr neste kunsthistorietime var det min tur vise noe for klassen. Jeg var nyfrelst Smiths-fan og hadde med Shoplifters of the World som jeg mente mtte ha inspirert Faldbakken p en eller annen mte, og at jeg gjennom verk endelig hadde forsttt sangen. Da sangen var ferdig reiste tvangssmilet seg behersket, deretter holdt hun en liten tale over viktigheten av ikke la popstjerner tenke for deg. "Dere m vre kritiske" sa hun og s bekymret i min retning.

Denne anekdoten beveger seg inn p mange interessante sprsml om hva det vil si vre en kompetent mottaker i populrkulturen. Vi kan begynne med den stakkars Faldbakkens verk, en revolusjonr fortelling trygt forvart i borgerskapets aller helligste. Dette sier mye om den "farlige" kunsten; stengt inne i montre som i et fengsel. Det komme p mus og det vre p utstilling er jo ment til vre to helt ulike strrelser, for farlige ting blir, som vi vet, helt harmlse nr de havner p museet. Det g p utstilling har i midlertidig for lengst blitt en antikvitet som skal provosere men ikke gjr det. All utdanning i verden er ikke nok, har man et sementert sinn, kan man st der, med den asymmetriske frisyren sin og betrakte helt uten kontemplasjon. Dette var en digresjonsom sier mer om min klassekrigsfetisj enn om det hre p the Smiths (selv om klasse selvsagt er viktig for Morrissey, slik det er for alle briter). Det som er mer relevant for denne teksten er at jeg, i mitt ungdommelige overmot, ogs tolket teksten helt feil. (Selv om jeg vil trre pst at jeg var nrmere enn tvangssmilet som jo oppskte det revolusjonere p samme mte som en ateist gr i kirken p julaften.) Jeg var n uansett revis unna forst min hersker og mester Morrisseys mening. Heldigvis begynte jeg ikke stjele i butikker bare fordi en mann med svaiende hofter befalte det, slik kunsthistorelreren kanskje fryktet. Hun tenkte nok p unge Werthers lidelser, Columbine og andre eksemepler p at det blant tenringer er lemenr hver r, at ungdommen uten unntak er villig til slenge skrotten over skrenten bare noen er s elskverdig be dem om det. Jeg stjal ikke i butikker, men Mozz fyrte allikevel oppunder tendenser som l i meg fra fr, tendenser mot anarkisme og sivilulydighet. Da jeg endelig fikk has p den lesleipe sannheten var det med god hjelp av internett der noen hadde vrt s vennlig skrive den ned til meg. For "shop lifter" er vist "riming slang" over utrykket "shirt lifter" som betyr homofil, og sangen er vistnok en kritikk av et stykke anti-homofil lovgiving som var viktigere p 80-tallet enn den er i dag. Den rlille justeringen jeg tok i forhold til mitt syn p det naske var alts helt overfldig da jeg selvsagt allerede levde et liv fritt for homofobier, og derfor m jeg la tvangssmilet f rett i at det ikke er en god ide la popstjerner tenke for deg, srlig med tanke p at man risikerer misforst dem.

Siden har livet mitt vrt strdd at liknende mistolkninger, ofte fra dedikerte Smiths fans. Sangene er ofte flertydige og mettet med referanser man skal vre velbevandret for oppfatte. Dessuten inneholder mange av dem fraser som tilhrer dagliglivet, de som hrer disse blir gjerne fristet til tolke sangen ut i fra i sine egne flelser, og egen flelser er dessverre sjeldent veien til dypere erkjennelser.

Morrissey er ogs blitt kjresten til svrt mange, slik nonner gifter seg med jesus. Et paradoks er det at mange av mennene i Sgt. Mozzas kloster samtidig nekter ta innover seg at Morrissey er homofil, (uten at jeg mener at man skal tolke alt forfatterbiografisk). Mangler man avstanden mellom tekstene og eget liv blir imidlertid det innse at man egentlig ikke er identisk med forfatteren for tungt til bre. vre kjresten til Morrissey er med andre ord som vre sammen med seg selv, og sine egne utilstrekkeligheter. Denne tilvrelsen er like ukomplisert som den er usunn. The Smiths ga oss sanger om ungdommelig feighet, en feighet vi siden er ment vokse fra nr det kommer til kjrligheten. Jeg lar tvangssmilet f rett enda en gang nr jeg n skriver; ikke la popstjerner tenke for deg, spesielt ikke de som enda ikke har rukket tenke tankene sine helt ut.

Om jeg skal kritisere den gjengse Smiths-fans tolkninger m det vre nettopp dette. Den klamme kjrlighetssyke Morrissey-stanen som tror at tekstene taler til dem alene, nr sannheten er at det som treffer deg i hjertet er det allmennmenneskelige. Smiths-fans er dessverre ikke unikt skulpturerte (/torturerte) snflak, men heller en ganske gjennomsnittlig gjeng med selvhatere. Nr de sitter i skyggen p fryktede solskinnsdager og fantaserer om selvmordspakt med en de aldri turte snakke med, er de p sitt aller verste. Akkurat her begynner jeg bekymre meg forresten, for nr jeg mener vite at dette gjelder spass mange andre, gjelder det ikke da ogs meg selv? Er ikke jeg ogs slik, en som bare tror jeg er et snflak, nr jeg i virkeligheten kun er et lemen? En gemen gnom som ikke unner andre mennesker fdselsdags gratulasjoner? En sofavelger i virkeligheten, som foretrekker meg selv over andre? Som alle andre? Jeg tler bare s vidt at svaret p disse sprsmlene er ja. S jeg gr for trste meg med frstepressingen min av Hat Full of Hollow.

Blod Blod Brille

u innlevering

Oppdaget plutselig at Explorer ikke klarer vise frem bloggen min. S kjre sensor, bruk Firefox isteden (selv om ildreven har vrt litt krasjete i det siste).

Det er forhpentligvis bare en midlertidig feil, for det kan ikke vre snn at alle p blogg.no bruker Firefox. Jeg frykter imidlertid at det er det som er problemet, at ingen andre bruker Firefox p dette nettstedet. Er uansett ikke s mye f gjort med det n? dessverre.

Jeg fr heller ikke levert med skjermbilder til mappeinnleveringen og hper det ikke er jeg som har vrt hpls, og at alle har levert rene tekstdokumenter.

strategier p twitter

Jeg har laget en twitter til et oppdiktet radioprogram som tar for seg horrorsjangeren i mange former. Det heter Radio Kabinett som alle ser er et ordspill, men ogs en referanse til den fantastiske stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari. Jeg er blitt ganske ambivalent til hele prosjektet og litt om det kan du lese her:

tenke ut hva mitt fiktive radioprogram skulle handle om var lett og gy. finne p tweets om det redaksjonelle innholdet likes. Jeg fikk imidlertid en litt guffen flelse i magen da jeg skulle begynne faktisk promotere sakene. For hvordan kan man kreve oppmerksomhet for noe som ikke finnes? Jeg flte meg som en svindler. Dessuten begynte jeg tidlig tvile p at twitter var den beste mten promotere programmet.

For et ekte radioprogram ville jeg nemlig gjort flgende: Jeg hadde twitret om programmene noen dager fr de gikk p luften, s hadde jeg sendt ut en tweet igjen rett fr programmet startet. Den siste hadde jeg sendt til twittersidene til radiokanalen programmene gikk p, snn at bde de som fulgte meg og de som fulgte kanalen hadde sett det. Dette er absolutt en fordel for personer som nsker oppmerksomhet i realtime, og er noe som f.eks tv og radio kan benytte seg av. Personlig gr jeg ofte glipp av sendinger jeg gleder meg til og hadde likt bli minnet p dem. Jeg hadde kommunisert med andre mediekanaler sine twittersider, f.eks tv-kanaler, kinoer, bibliotek og filmklubber da disse formidler mye av det som radio kabinett har som interessefelt.

Twitter ville vrt et supplement til en hjemmeside (eller blogg) der man kan skrive mer utfrlige omtaler av programmene. Selv om det ville vrt mest nskelig bygge en hjemmeside som var knyttet til radiokanalen, hadde jeg likt om denne delte utformingen til en blogg eller nettavis. En alternativ (og kanskje ogs litt utdatert) mte kommunisere med sine lyttere p ville vre opprette et forum p hjemmesiden, men forum krever mye tid og krefter administrere. Kommentarfelt er en mer dirkekte mte kommunisere med sine lyttere p. engasjere seg i et forum krever ogs et annet niv av dedikasjon enn det bare legge igjen en kommentar, og jeg ville pnet for at flest mulig kom med innspill.

Jeg hadde imidlertid ikke valgt legge hovedfokuset p twitter for kommunisere i realtime med eventuelle lyttere. Jeg kunne nemmelig brukt Facebook p akkurat samme mte som jeg bruker twitter og sendt ut den samme informasjonen som statusoppdateringer. Det er et faktum at facebook er det foretrukne sosialemediet i Norge og ergo ville ndd flere potesnielle lyttere. P Facebook ville jeg begrenset meg med oppdateringene. Blir det for mye er det lett for at folk ikke vil flge med p deg lenger. P twitter eller i blogg er det fint oppdatere ofte, p facebook finner folk kanskje frem hide-knappen.

Jeg tror det kan vre en feil invitere for mange personer til flge deg i sosialemedier. Ingen liker bli spamet, og ingen liker en spamer. Det flotte med internett er ikke ndvendigvis at du kan oppske kunder, (eller i dette tilfelle lyttere). De kan jo ogs finne deg, og driver du med noe smalt som f.eks et radioprogram om horrorsjangeren er det kanskje bedre bli funnet enn finne. Alle vil ha strst mulig mlgruppe, men for mange gjelder det ogs se eget produkts begrensninger.

Selve promoteringen av dette nye radprogrammet hadde jeg nok i hovedsak prvd ta gjennom tradisjonelle mediekanaler. Srlig avis kunne vrt aktuelt, eller et annet radioprogram. Noen blogger og bloggere hadde jeg ogs kontaktet for f oppmerksomhet, med da mtte det vrt en blogg det var naturlig for fortelle om et nytt radioprogram om skrekk-film og litteratur, og de vokser jo ikke p akkurat trr (men kanskje denne: http://www.upop.no/).

Mye av dette hadde selvsagt vrt helt umulig gjennomfre i akkurat dette prosjektet, med noe av det kunne gjort. Nr jeg alts lot vre sier det kanskje noe om at sosialemedier faktisk er noe "ekte". Man er ikke usynlig i sosialemedier, og jeg personlig ble drlig av tanken p at noen jeg kjenner eller samarbeider med ellers i livet skulle finne mitt oppdiktede radio program og tenke at jeg var rar. Kanskje har jeg oppdaget en form for sosialemediaangst?

blogg.no II

Men jeg er jo ikke teknofob! Snarere tvert imot, som Eddy Izzard lider ogs jeg av techno joy. Det med den utstrakte bloggingen har jo selvsagt mange positive sider.

Blogg.no f. eks er en side med ganske vanskelig HTML, en enkel copy/paste kan gjr ofte at siden generer uendelig med underlige sekvenser som frer til at siden blir uleselig. Da m man selv inn fikse i koden, og selv om mange sikkert aldri prver seg p skrive egne koder er det nok mange som lrer mye om softweare av ha blogg.

Dessuten blir de gode webdesignere, og flinke fotografer. Jeg blir ofte imponert av hvor god estetisksans mange unge bloggere legger for dagen. Her er bare noen eksempler p tilfeldige unge jenter med fin layout p sine bloggsider:

http://suziepus.blogg.no/

http://paaslanking.blogg.no/

http://cutewow.blogg.no/

S det er ikke bare dumt, bare litt dumt at noe som har s mange muligheter allikevel blir s homogent. Jeg har selv vrt fjortiz-blogger og har lrt mye av det. Jeg blogget om kjrlighetssorg, fest og musikk, (og gjr det fremdeles).

Bare fordi ungpikeblogger er tilgjengelig for oss betyr ikke at de egentlig er offentlige.

Det er ikke alle som skal kunne lete seg frem til mine fem r gamle fyllebilder eller kjrlighetssorg.

blogg.no

Da jeg valgte lage blogg akkurat her p blogg.no var det p impuls. Jeg leser ikke de store norske bloggene, som jo i hovedsak alle sammen hrer til her, de med det nedsettende og ofte brukte kenavnet Rosabloggere. Mange av vennene mine leser dem dog, og alltid p dnn ironi. N betyr det ikke noe for mest lest statusen til de unge jentene som har mange flgere (som det heter p godt norsk) at en hvis andel, (og sannsynligvis en ganske stor andel) bare leser bloggen deres for gjre narr av dem. Det er en hel underlig ung voksen verden der ute som linker og styrer, ler og anbefaler hplse beretninger fra s vidt levd fjortiz-liv.

Det etablerte media har stort sett bare forakt til overs for de store bloggerne, og referer nesten alltid til dem nr de har oppdaget en spesielt dumt, farlig eller generelt oppsiktsvekkende ungdomsfenomen.

Det er fascinerende hvor problemfritt disse jentene og kvinnene ukritisk hykler seg fra innlegg til innlegg. Fotballfruen (Caroline, 23) tok forleden et halvhjertet oppgjr mot skjnnhetens tyranni, som hun jo har gjort til sitt levebrd. (Fotballfruen:Kultursjokk)

For er det egentlig det bra med usunne skjnnhetsidealer? Svaret hun kommer frem til er rimeligvis nei, med forbehold om at man kanskje ikke kan hjelpe for prve leve opp til dem. Dette kaller hun tankesprell, men kvalifiserer det til kalles tanke nr det man kommer frem til er at skjnnheten kommer mest innenfra? Hun behandler fremmede kulturers ritualer og idealer p en mte der du fr inntrykk av at hun har lest Edward Said, og flt for ta et oppgjr med han. For dette er Orientalisme, basert p litt sne Seiersdal og litt Jessica Simpson.

S er det videre til andre ting i hverdagen som f.eks dette magiske innlegget; Fotballfruen:Hundebursdagskake. (Som tittelen indikerer er dette en oppskrift p hundebursdagskake.)

Det er som om likestilling aldri har fantes, og materialismen som vi pleide vre enige om at vi ikke likte, syns vre det eneste som opptar unge jenter for tiden. Og det vrige samfunnet oppfordrer dem til det. Norges strste tabloidavis lager en miniserie om trenden, og legger den ut p sin nettavis. OsloGirls er en klassiker allerede. Som vanlig nr bloggerne er med i mainstream media m de fremst som en blanding mellom ideal og missfoster.

Publikummet til de strste bloggene er hovedsakelig tenringsjenter, de er den samme aldersgruppen som tideligere har kjpt New kids on the Block og Spicegirls, og n har de ftt noen nye konstruerte forbilder forholde seg til. Det ligger til og med et lite hp om at man selv kan bli den som havner p toppen av blogg.nos toppleste-liste.

Dette tomme lftet om mulighet til egen bloggbermmelse burde snarer anses som en tom trussel. Natt & Dag er som alltid ptatt provoserende nr de forrige mneden putter lille 14 r gamle Voe p sin forside. De har ikke klart dy seg fra presentere henne enn som et sexobjekt, enda vi alle vet at det ikke er riktig gjre dette med personer under den seksuelle lavalder. Under overskriften Voelita kan du lese alt du trenger vite om en 14 r gammel jentes liv, helt gratis og uten blygsel i de store Norske byers offentlighet.

S fint at tyggissen de gav henne minnet om noe annet p det bildet der boblen sprakk, det var sikkert alle i redaksjonen veldig fornyd med.


(bildene er screanshots fra nattogdag.no)


Jeg syns virkelig at noen burde stoppe dem. Foreldrene deres burde si at de nsket mer fram dem en at de stilte opp i popularitetskonkurranser, folk p over 20 burde innse at det er skummelt nr de trler bloggosferen p jakt etter dumme fjortizer, og store avsier som VG burde holde seg for god til produsere redaksjonelt materiale om tenringers dagbker.

Ungpikebloggerne har ingenting i mot videreformidle stereotypier om seg selv, de er s unge og uerfarne at de faktisk tror stereotypen stemmer, og at de virkelig bare har kapasitet til bry seg om sin egen navle.

blogg! what is it good for (f.eks)

En jeg kjenner har begynt p fotoskole i kongens by. Hun har i den forbindelse laget blogg av sitt nyeste prosjekt, og det slo meg at akkurat det er en brilliant ide. For ti r siden hadde hun sikkert fremkalt alle bildene sine, og s valgt de hun ville bruke. Ytterst f hadde ftt sett dem, og srlig ikke de menneskene hun hadde forlatt i sin hjemby. Bloggen gjr hele prosjektet lett tilgjengelig for medstudenter, venner og sensorer samtidig som hun fr dokumentert arbeidsprosessen. Ikke bare sparer hun penger p dyre materialer, men skner ogs miljet for de lumske miljgifter som fr var en natulig del av fotografers virke.

Dessuten er den ddsfin da. Sjekk den ut: PinkArmy

Jeg tenker litt p dette med markedsfring

Adbusting eller Subvertising er jo en 90-tallsgreie, men n som alle vi rike og oppdaterte har internett s trenger det nesten ikke vre inn, det skjer bare av seg selv. Et godt eksempel er siden http://mydavidcameron.com som har samlet hundrevis av spoofs p Toryenes ulike kampanjer fra rets valg. Trenden gikk som regel ut p gjre narr av noen reklameplakater som alle begynte med ordene "I've never voted Tory before" og det kan jo vre mange grunner til det, som Toryenes politiske motstandere straks forsto. Originalt s kampangen f.eks slik ut:

Det sier ganske mye at det faktisk er litt vanskeligere finne bildeeksempler fra den originale posteren enn fra de mange hundre ulike manipulasjonene av den. Da jeg frst fant en var det her http://www.newstatesman.com, i en artikkel om den utstrakte manipuleringen.

Personlig ler jeg godt av disse to:

(begge bildene fra mydavidcamron.com)

Dette er selvsagt noe som engasjerer mange,mangeflere enn de somkunne funnet p adbuste Coca Cola eller Ipoder. Et politisk parti ville sannsynligvis ikke pnet for at offentligheten kunne hjelpe til forme deres kampanjer. De vet at de da vil stille seg litt for lagelig til for sine motstandere. Kommersielle aktrer som markedsfrer seg i sosiale medier lper alltid en risk for bli angrepet eller hengt ut, s kanskje de burde la vr? Eller er det ikke s viktig? Er all PR god PR?

Bloggeren Matt Hames skriver f.eks at det markedsfre seg gjennom sosiale medier er avhengig av at du samtidig bruker andre kanaler fordi en kommersiell aktr ikke bare kan basere seg p skalt word of mouth (ettersom word of mouth alltid vil vre basert p produktet). Det gjelder alts ha et godt produkt om du vil bruke sosiale medier. Eller ikke hvis du er en lokal aktr. Tilstedevrelse p nett vil da som regel lnne seg ettersom det gjr deg lettere tilgjengelig (http://sharemarketing.wordpress.com)

Men mange er selvsagt helt uenig, og vi har enda til gode se eksemplerp at noentape store markedsandeler etter mislykkede interaktive kampanjer.

Torryene f.eks, de vant jo valget de.

Falt av bloggen

Forrige uke skrev jeg et langt innlegg om Voe igjen. Begynte fle meg litt som stalker, og bestemte meg for ikke publisere det. I alle fall ikke slik det ble, for det var bde hatsk og uoptimistisk.

Da kan det jo vre en ide skrive om noe litt mindre betent som f.eks

http://twitter.com/radiokabinett. Det er nemmelig adressen til twitteren jeg ogs har laget i dette faget. Valgte twitter nettopp fordi jeg ikke hadde kjennskap til det fra fr, og man gjr jo dette for lre, ikke? En strek i regningen ble at faktisk ikke kjenner noen som bruker twitter, og da lurer jeg p om det er noen andre der ute som har laget twitter for fremme sin fiktive/ikke fiktive bedrift/organisasjon?

I s fall hadde det vrt hyggelig om de ville twittre litt med meg, flge meg etc?

For det byr meg litt imot plage det generelle twitterpublikummet med oppdateringer fra et radioprogram som jo (dessverre)ikke finnes.

bare snn forresten

Bildene i bloggen der det ikke er angitt noe annet er mine egne. Bildet til PST posten er f.eks tatt i forbindelse med et fotoraid som innledet DIKULT102 dette semesteret.

som man roper i skogen...


bruke sosiale medier i markedsfring kan f uventede konsekvenser. Her er det skyeren Edsom tuller litt med Dr. Pepper. Bildet er hentet fra siden lamebook.com. (http://www.lamebook.com/wp-content/uploads/2010/09/weekstart3.png)
Les mer i arkivet Januar 2011 Oktober 2010 September 2010
hits