strategier på twitter

Jeg har laget en twitter til et oppdiktet radioprogram som tar for seg horrorsjangeren i mange former. Det heter Radio Kabinett som alle ser er et ordspill, men også en referanse til den fantastiske stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari. Jeg er blitt ganske ambivalent til hele prosjektet og litt om det kan du lese her:

Å tenke ut hva mitt fiktive radioprogram skulle handle om var lett og gøy. Å finne på tweets om det redaksjonelle innholdet likeså. Jeg fikk imidlertid en litt guffen følelse i magen da jeg skulle begynne å faktisk promotere sakene. For hvordan kan man kreve oppmerksomhet for noe som ikke finnes? Jeg følte meg som en svindler. Dessuten begynte jeg tidlig å tvile på at twitter var den beste måten å promotere programmet.

For et ekte radioprogram ville jeg nemlig gjort følgende: Jeg hadde twitret om programmene noen dager før de gikk på luften, så hadde jeg sendt ut en tweet igjen rett før programmet startet. Den siste hadde jeg sendt til twittersidene til radiokanalen programmene gikk på, sånn at både de som fulgte meg og de som fulgte kanalen hadde sett det. Dette er absolutt en fordel for personer som ønsker oppmerksomhet i realtime, og er noe som f.eks tv og radio kan benytte seg av. Personlig går jeg ofte glipp av sendinger jeg gleder meg til og hadde likt å bli minnet på dem. Jeg hadde kommunisert med andre mediekanaler sine twittersider, f.eks tv-kanaler, kinoer, bibliotek og filmklubber da disse formidler mye av det som radio kabinett har som interessefelt.

Twitter ville vært et supplement til en hjemmeside (eller blogg) der man kan skrive mer utførlige omtaler av programmene. Selv om det ville vært mest ønskelig å bygge en hjemmeside som var knyttet til radiokanalen, hadde jeg likt om denne delte utformingen til en blogg eller nettavis. En alternativ (og kanskje også litt utdatert) måte å kommunisere med sine lyttere på ville være å opprette et forum på hjemmesiden, men forum krever mye tid og krefter å administrere. Kommentarfelt er en mer dirkekte måte å kommunisere med sine lyttere på. Å engasjere seg i et forum krever også et annet nivå av dedikasjon enn det å bare legge igjen en kommentar, og jeg ville åpnet for at flest mulig kom med innspill.

Jeg hadde imidlertid ikke valgt å legge hovedfokuset på twitter for å kommunisere i realtime med eventuelle lyttere. Jeg kunne nemmelig brukt Facebook på akkurat samme måte som jeg bruker twitter og sendt ut den samme informasjonen som statusoppdateringer. Det er et faktum at facebook er det foretrukne sosialemediet i Norge og ergo ville nådd flere potesnielle lyttere. På Facebook ville jeg begrenset meg med oppdateringene. Blir det for mye er det lett for at folk ikke vil følge med på deg lenger. På twitter eller i blogg er det fint å oppdatere ofte, på facebook finner folk kanskje frem hide-knappen.

Jeg tror det kan være en feil å invitere for mange personer til å følge deg i sosialemedier. Ingen liker å bli spamet, og ingen liker en spamer. Det flotte med internett er ikke nødvendigvis at du kan oppsøke kunder, (eller i dette tilfelle lyttere). De kan jo også finne deg, og driver du med noe smalt som f.eks et radioprogram om horrorsjangeren er det kanskje bedre å bli funnet enn å finne. Alle vil ha størst mulig målgruppe, men for mange gjelder det også å se eget produkts begrensninger.

Selve promoteringen av dette nye radprogrammet hadde jeg nok i hovedsak prøvd å ta gjennom tradisjonelle mediekanaler. Særlig avis kunne vært aktuelt, eller et annet radioprogram. Noen blogger og bloggere hadde jeg også kontaktet for å få oppmerksomhet, med da måtte det vært en blogg det var naturlig for å fortelle om et nytt radioprogram om skrekk-film og litteratur, og de vokser jo ikke på akkurat trær (men kanskje denne: http://www.upop.no/).

Mye av dette hadde selvsagt vært helt umulig å gjennomføre i akkurat dette prosjektet, med noe av det kunne gjort. Når jeg altså lot være sier det kanskje noe om at sosialemedier faktisk er noe "ekte". Man er ikke usynlig i sosialemedier, og jeg personlig ble dårlig av tanken på at noen jeg kjenner eller samarbeider med ellers i livet skulle finne mitt oppdiktede radio program og tenke at jeg var rar. Kanskje har jeg oppdaget en form for sosialemediaangst?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dilettantene

dilettantene

24, Bergen

Denne bloggen er opprettet i forbindelse med dikult110, et studieemne på UiB som tar for seg sosiale medier.
(http://dikult110.b.uib.no)

Den skrives av Karina, som har blogget en del før, men da bare for og med venner. Innholdet blir sikkert litt kritisk, litt humoristisk og litt optimistisk.

Kategorier

Arkiv

hits