Tvangssmilets visdomsord



Kunsthistorielreren vr gikk bare under kenavnet "tvangssmilet" men nt i kraft av sin kompetente holdning allikevel en respekt som var fr av de andre lrerne forunt. Hun var en elegant kvinne i sorte enkle klr med en hvit og velfrisert bob. Klassen behandlet hun som piker p en kostskole, noe som falt i overraskende god jord hos oss som ble gymnasiaster i r 2001. Hun arrangerte dessuten en underlig fredagssamling der det hver uke var en i klassens tur til vise frem noe den gjerne ville dele med de andre. Dette kunne vre hva som helst, og hun sensurerte det aldri.

En gang vi var p kunsthallen fikk hun klassen til stoppe opp ved en av Mathias Faldbakkens installasjoner. Gjennom tekst p en skjerm fortalte den en historie om "Rocco" som startet en byttering for stjlne varer. Gjennom rekruttere til aksjonen p internett vokste den seg strre, til slutt kollapset den det kapitalistiske system. I vr neste kunsthistorietime var det min tur vise noe for klassen. Jeg var nyfrelst Smiths-fan og hadde med Shoplifters of the World som jeg mente mtte ha inspirert Faldbakken p en eller annen mte, og at jeg gjennom verk endelig hadde forsttt sangen. Da sangen var ferdig reiste tvangssmilet seg behersket, deretter holdt hun en liten tale over viktigheten av ikke la popstjerner tenke for deg. "Dere m vre kritiske" sa hun og s bekymret i min retning.

Denne anekdoten beveger seg inn p mange interessante sprsml om hva det vil si vre en kompetent mottaker i populrkulturen. Vi kan begynne med den stakkars Faldbakkens verk, en revolusjonr fortelling trygt forvart i borgerskapets aller helligste. Dette sier mye om den "farlige" kunsten; stengt inne i montre som i et fengsel. Det komme p mus og det vre p utstilling er jo ment til vre to helt ulike strrelser, for farlige ting blir, som vi vet, helt harmlse nr de havner p museet. Det g p utstilling har i midlertidig for lengst blitt en antikvitet som skal provosere men ikke gjr det. All utdanning i verden er ikke nok, har man et sementert sinn, kan man st der, med den asymmetriske frisyren sin og betrakte helt uten kontemplasjon. Dette var en digresjonsom sier mer om min klassekrigsfetisj enn om det hre p the Smiths (selv om klasse selvsagt er viktig for Morrissey, slik det er for alle briter). Det som er mer relevant for denne teksten er at jeg, i mitt ungdommelige overmot, ogs tolket teksten helt feil. (Selv om jeg vil trre pst at jeg var nrmere enn tvangssmilet som jo oppskte det revolusjonere p samme mte som en ateist gr i kirken p julaften.) Jeg var n uansett revis unna forst min hersker og mester Morrisseys mening. Heldigvis begynte jeg ikke stjele i butikker bare fordi en mann med svaiende hofter befalte det, slik kunsthistorelreren kanskje fryktet. Hun tenkte nok p unge Werthers lidelser, Columbine og andre eksemepler p at det blant tenringer er lemenr hver r, at ungdommen uten unntak er villig til slenge skrotten over skrenten bare noen er s elskverdig be dem om det. Jeg stjal ikke i butikker, men Mozz fyrte allikevel oppunder tendenser som l i meg fra fr, tendenser mot anarkisme og sivilulydighet. Da jeg endelig fikk has p den lesleipe sannheten var det med god hjelp av internett der noen hadde vrt s vennlig skrive den ned til meg. For "shop lifter" er vist "riming slang" over utrykket "shirt lifter" som betyr homofil, og sangen er vistnok en kritikk av et stykke anti-homofil lovgiving som var viktigere p 80-tallet enn den er i dag. Den rlille justeringen jeg tok i forhold til mitt syn p det naske var alts helt overfldig da jeg selvsagt allerede levde et liv fritt for homofobier, og derfor m jeg la tvangssmilet f rett i at det ikke er en god ide la popstjerner tenke for deg, srlig med tanke p at man risikerer misforst dem.

Siden har livet mitt vrt strdd at liknende mistolkninger, ofte fra dedikerte Smiths fans. Sangene er ofte flertydige og mettet med referanser man skal vre velbevandret for oppfatte. Dessuten inneholder mange av dem fraser som tilhrer dagliglivet, de som hrer disse blir gjerne fristet til tolke sangen ut i fra i sine egne flelser, og egen flelser er dessverre sjeldent veien til dypere erkjennelser.

Morrissey er ogs blitt kjresten til svrt mange, slik nonner gifter seg med jesus. Et paradoks er det at mange av mennene i Sgt. Mozzas kloster samtidig nekter ta innover seg at Morrissey er homofil, (uten at jeg mener at man skal tolke alt forfatterbiografisk). Mangler man avstanden mellom tekstene og eget liv blir imidlertid det innse at man egentlig ikke er identisk med forfatteren for tungt til bre. vre kjresten til Morrissey er med andre ord som vre sammen med seg selv, og sine egne utilstrekkeligheter. Denne tilvrelsen er like ukomplisert som den er usunn. The Smiths ga oss sanger om ungdommelig feighet, en feighet vi siden er ment vokse fra nr det kommer til kjrligheten. Jeg lar tvangssmilet f rett enda en gang nr jeg n skriver; ikke la popstjerner tenke for deg, spesielt ikke de som enda ikke har rukket tenke tankene sine helt ut.

Om jeg skal kritisere den gjengse Smiths-fans tolkninger m det vre nettopp dette. Den klamme kjrlighetssyke Morrissey-stanen som tror at tekstene taler til dem alene, nr sannheten er at det som treffer deg i hjertet er det allmennmenneskelige. Smiths-fans er dessverre ikke unikt skulpturerte (/torturerte) snflak, men heller en ganske gjennomsnittlig gjeng med selvhatere. Nr de sitter i skyggen p fryktede solskinnsdager og fantaserer om selvmordspakt med en de aldri turte snakke med, er de p sitt aller verste. Akkurat her begynner jeg bekymre meg forresten, for nr jeg mener vite at dette gjelder spass mange andre, gjelder det ikke da ogs meg selv? Er ikke jeg ogs slik, en som bare tror jeg er et snflak, nr jeg i virkeligheten kun er et lemen? En gemen gnom som ikke unner andre mennesker fdselsdags gratulasjoner? En sofavelger i virkeligheten, som foretrekker meg selv over andre? Som alle andre? Jeg tler bare s vidt at svaret p disse sprsmlene er ja. S jeg gr for trste meg med frstepressingen min av Hat Full of Hollow.

Blod Blod Brille

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dilettantene

dilettantene

25, Bergen

Denne bloggen er opprettet i forbindelse med dikult110, et studieemne p UiB som tar for seg sosiale medier.
(http://dikult110.b.uib.no)

Den skrives av Karina, som har blogget en del fr, men da bare for og med venner. Innholdet blir sikkert litt kritisk, litt humoristisk og litt optimistisk.

Kategorier

Arkiv

hits