Tvangssmilets visdomsord



Kunsthistorielæreren vår gikk bare under økenavnet "tvangssmilet" men nøt i kraft av sin kompetente holdning allikevel en respekt som var får av de andre lærerne forunt. Hun var en elegant kvinne i sorte enkle klær med en hvit og velfrisert bob. Klassen behandlet hun som piker på en kostskole, noe som falt i overraskende god jord hos oss som ble gymnasiaster i år 2001. Hun arrangerte dessuten en underlig fredagssamling der det hver uke var en i klassens tur til å vise frem noe den gjerne ville dele med de andre. Dette kunne være hva som helst, og hun sensurerte det aldri.

 En gang vi var på kunsthallen fikk hun klassen til å stoppe opp ved en av Mathias Faldbakkens installasjoner. Gjennom tekst på en skjerm fortalte den en historie om "Rocco" som startet en byttering for stjålne varer. Gjennom å rekruttere til aksjonen på internett vokste den seg større, til slutt kollapset den det kapitalistiske system. I vår neste kunsthistorietime var det min tur å vise noe for klassen. Jeg var nyfrelst Smiths-fan og hadde med Shoplifters of the World som jeg mente måtte ha inspirert Faldbakken på en eller annen måte, og at jeg gjennom verk endelig hadde forstått sangen. Da sangen var ferdig reiste tvangssmilet seg behersket, deretter holdt hun en liten tale over viktigheten av å ikke la popstjerner tenke for deg. "Dere må være kritiske" sa hun og så bekymret i min retning.

 Denne anekdoten beveger seg inn på mange interessante spørsmål om hva det vil si å være en kompetent mottaker i populærkulturen. Vi kan begynne med den stakkars Faldbakkens verk, en revolusjonær fortelling trygt forvart i borgerskapets aller helligste. Dette sier mye om den "farlige" kunsten; stengt inne i montre som i et fengsel. Det å komme på musé og det å være på utstilling er jo ment til å være to helt ulike størrelser, for farlige ting blir, som vi vet, helt harmløse når de havner på museet. Det å gå på utstilling har i midlertidig for lengst blitt en antikvitet som skal provosere men ikke gjør det. All utdanning i verden er ikke nok, har man et sementert sinn, kan man stå der, med den asymmetriske frisyren sin og betrakte helt uten kontemplasjon. Dette var en digresjonsom sier mer om min klassekrigsfetisj enn om det å høre på the Smiths (selv om klasse selvsagt er viktig for Morrissey, slik det er for alle briter). Det som er mer relevant for denne teksten er at jeg, i mitt ungdommelige overmot, også tolket teksten helt feil. (Selv om jeg vil tørre å påstå at jeg var nærmere enn tvangssmilet som jo oppsøkte det revolusjonere på samme måte som en ateist går i kirken på julaften.) Jeg var nå uansett årevis unna å forstå min hersker og mester Morrisseys mening. Heldigvis begynte jeg ikke å stjele i butikker bare fordi en mann med svaiende hofter befalte det, slik kunsthistorelæreren kanskje fryktet. Hun tenkte nok på unge Werthers lidelser, Columbine og andre eksemepler på at det blant tenåringer er lemenår hver år, at ungdommen uten unntak er villig til å slenge skrotten over skrenten bare noen er så elskverdig å be dem om det. Jeg stjal ikke i butikker, men Mozz fyrte allikevel oppunder tendenser som lå i meg fra før, tendenser mot anarkisme og sivilulydighet. Da jeg endelig fikk has på den ålesleipe sannheten var det med god hjelp av internett der noen hadde vært så vennlig å skrive den ned til meg. For "shop lifter" er vist "riming slang" over utrykket "shirt lifter" som betyr homofil, og sangen er vistnok en kritikk av et stykke anti-homofil lovgiving som var viktigere på 80-tallet enn den er i dag. Den ørlille justeringen jeg tok i forhold til mitt syn på det å naske var altså helt overflødig da jeg selvsagt allerede levde et liv fritt for homofobier, og derfor må jeg la tvangssmilet få rett i at det ikke er en god ide å la popstjerner tenke for deg, særlig med tanke på at man risikerer å misforstå dem.

  Siden har livet mitt vært strødd at liknende mistolkninger, ofte fra dedikerte Smiths fans. Sangene er ofte flertydige og mettet med referanser man skal være velbevandret for å oppfatte. Dessuten inneholder mange av dem fraser som tilhører dagliglivet, de som hører disse blir gjerne fristet til å tolke sangen ut i fra i sine egne følelser, og egen følelser er dessverre sjeldent veien til dypere erkjennelser.

 Morrissey er også blitt kjæresten til svært mange, slik nonner gifter seg med jesus. Et paradoks er det at mange av mennene i Sgt. Mozzas kloster samtidig nekter å ta innover seg at Morrissey er homofil, (uten at jeg mener at man skal tolke alt forfatterbiografisk). Mangler man avstanden mellom tekstene og eget liv blir imidlertid det å innse at man egentlig ikke er identisk med forfatteren for tungt til å bære. Å være kjæresten til Morrissey er med andre ord som å være sammen med seg selv, og sine egne utilstrekkeligheter. Denne tilværelsen er like ukomplisert som den er usunn. The Smiths ga oss sanger om ungdommelig feighet, en feighet vi siden er ment å vokse fra når det kommer til kjærligheten. Jeg lar tvangssmilet få rett enda en gang når jeg nå skriver; ikke la popstjerner tenke for deg, spesielt ikke de som enda ikke har rukket å tenke tankene sine helt ut.

Om jeg skal kritisere den gjengse Smiths-fans tolkninger må det være nettopp dette. Den klamme kjærlighetssyke Morrissey-stanen som tror at tekstene taler til dem alene, når sannheten er at det som treffer deg i hjertet er det allmennmenneskelige. Smiths-fans er dessverre ikke unikt skulpturerte (/torturerte) snøflak, men heller en ganske gjennomsnittlig gjeng med selvhatere. Når de sitter i skyggen på fryktede solskinnsdager og fantaserer om selvmordspakt med en de aldri turte å snakke med, er de på sitt aller verste. Akkurat her begynner jeg å bekymre meg forresten, for når jeg mener å vite at dette gjelder såpass mange andre, gjelder det ikke da også meg selv? Er ikke jeg også slik, en som bare tror jeg er et snøflak, når jeg i virkeligheten kun er et lemen? En gemen gnom som ikke unner andre mennesker fødselsdags gratulasjoner? En sofavelger i virkeligheten, som foretrekker meg selv over andre? Som alle andre? Jeg tåler bare så vidt at svaret på disse spørsmålene er ja. Så jeg går for å trøste meg med førstepressingen min av Hat Full of Hollow.

 

Blod Blod Brille

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

dilettantene

dilettantene

25, Bergen

Denne bloggen er opprettet i forbindelse med dikult110, et studieemne på UiB som tar for seg sosiale medier.
(http://dikult110.b.uib.no)

Den skrives av Karina, som har blogget en del før, men da bare for og med venner. Innholdet blir sikkert litt kritisk, litt humoristisk og litt optimistisk.

Kategorier

Arkiv

hits